Camilla Mannes: "Jeg føler meg sulten!"

Camilla Mannes tok med seg en fantastisk sølvmedalje fra VM i Las Vegas.

VM i Las Vegas er over for denne gang og selv om Camilla Mannes tapte finalen via dommeravgjørelse har hun representert landslaget på en flott måte. Til MMA Norway foteller hun om det norske landslaget, VM og hva planen videre er.

Det norske landslaget

- Jeg er veldig stolt over å få representere Norge i et verdensmesterskap og det var ekstra gøy å få gjøre det i sammenheng med UFC 200 og Fan Expo. Jeg har trent veldig hardt for dette det siste året og så og si kun prioritert trening. Det har vært veldig gøy å fått gjort dette med Henning, Jon Olav og resten av guttene på landslaget. 

Det er jo en berg og dalbane med følelser i denne sporten her og vi har bakket hverandre opp, ledd, grått, vært triste, vært glade, feiret og hatt det utrolig gøy sammen. Det er en utrolig kjekk gjeng som jeg aldri kommer til å glemme!

VM i Las Vegas

- I den første kampen min i VM møtte jeg en fransk karate jente. Selv om jeg gikk kamp senest i mai så var jeg veldig nervøs og usikker på hvordan jeg kom til å gjøre det i kampen. Hodet har alt å si! Hun ga meg 2-3 steinharde sidekicks rett i magen, men jeg klarte å holde hodet kaldt og fikk tatt henne ned. Etter 95 sekunder tappet jeg henne ut på rear naked choke og det var en helt fantastisk følelse!

Dagen etter møtte jeg Polen i semifinalen. Jeg hadde sett kampen hennes dagen før da hun også møtte en fransk jente. Hun gikk rett på med slag og fikk tatt sin motstander ned. Jeg føler meg ganske trygg på bakken så jeg tenkte at det kunne bli en bra kamp mellom oss to, og det ble det også. Siden hun pepret den franske jenta med slag fra begynnelsen av så tenkte jeg at jeg ville være først ut nå. Jeg fikk gitt henne en jab og da hun slo tilbake tok jeg henne ned. Omtrent hele kampen var på bakken hvor jeg dominerte fra topp stort sett. Det var utrolig deilig å vinne den kampen, og etter at jeg hadde pustet ut så kom jeg på at jeg var i finalen. Gleden varte i to minutter før jeg begynte å tenke på neste kamp. 

Finalen var mot svenske Cornelia Holm som jeg også gikk kamp mot i BCMMA i England. Da tapte jeg etter at hun ga meg et kne i leveren. Jeg var glad for å få muligheten til en rematch mot henne og planen nå var å holde det stående og bevege meg masse slik at Cornelia ikke skulle få tak i meg. Hun liker å presse inntil buret og holde når det havner på bakken, noe som er min svakhet. I kampen så gikk det veldig bra så lenge jeg bevegde meg rundt i ringen, og jeg traff henne med slag og spark mye mer enn hun traff meg. Men, jeg stoppet for mye opp og hun fikk presset meg opp mot buret og tok meg ned. Hun var veldig sterk så det var ikke lett å komme opp når jeg først var blitt tatt ned. Det er surt å se kampen i ettertid når jeg vet at jeg kunne gjort det så mye bedre. Men, det er lett å si etterpå.

Jeg vet at mange er stolte av meg og synes det er helt fantastisk å få sølvmedalje i et verdensmesterskap, men jeg reiste hjem og følte at jeg hadde tapt. Jeg har ikke helt funnet gleden i sølvmedaljen enda, men det er vel det som gjør oss bedre. Jeg blir heller ikke helt fornøyd med prestasjonen min selv om jeg vinner en kamp, det kan alltids bli bedre! Jeg er utrolig glad for at jeg fikk tre kamper mens jeg var der borte. Det var en kjempeerfaring å ta med seg og jeg har lært masse om meg selv både før og i kamp. Jeg føler at det har løsnet litt for meg nå og jeg gleder meg til å komme tilbake på trening etter litt ferie og jobbe med svakhetene mine.  Jeg har hatt en fantastisk tur med resten av guttene, og kunne ikke fått bedre reisefølge!

Jeg har hatt seks oppkjøringer det siste året, og jeg vil si at det har tatt på for både kropp og hode. Nå skal jeg ha en god sommerferie og selv om jeg også skal trene så blir det ikke det jaget med treningen nå. Det får holde med en trening om dagen eller en tur i fjellet med ungene hvis jeg heller føler for det. Jeg har også tenkt at jeg skulle gi meg på landslaget etter VM, men jeg har snakket litt med gutta om det så det kan se ut til at jeg prøver meg ett år til. Jeg føler meg ikke klar til å gå proff enda, og vil heller ikke gi meg med å gå kamper. Med hjelp fra Henning, Jon Olav, resten av gutta samt turneringer som EM og VM så tror jeg at jeg kan komme langt. Jeg føler meg sulten!

Jeg vil benytte sjansen til å takke sponsorene mine! Patrik på Naprapatlandslaget som jeg får behandling hos ukentlig, ingenting av dette hadde gått uten han og jeg er evig takknemlig! Prosjektbygg Karmøy som har sponset med penger til turen. Sabi sushi Haugesund som sponser meg med favorittmaten min sushi, som passer så godt i forbindelse med all den tøffe treningen. Tusen takk for det!