John Olav Einemo: - De skulle kappe av meg benet mitt

Som en av norges store kampsport-pionérer er den tidligere ADCC-grappleren, Pride og UFC-veteran og landslagstrener John Olav Einemo en bauta i kampsportmiljøet i Norge.

Alle vet jo at du er eneste nordiske utøver som har vunnet VM i Submission Wrestling ADCC noensinne og eneste norske MMA-utøver som har konkurrert for både UFC og Pride. Men hva var sportsbakgrunnen din før du begynte med grappling og MMA og hvordan tror du det påvirket den videre kampsportkarrieren din?

Tja, jeg hadde aldri noen stor idrettskarriere før jeg startet med kampsport. Jeg trente litt bryting i ung alder, etterfulgt av ishockey og så ble det mere helsestudio-trening før jeg begynte med bjj/grappling. Jeg er ikke sikker hvor mye dette hadde å si, tror jeg hadde mere fordeler av å være litt uvanlig kroppslig sett. Lange ben og armer gjorde at jeg kunne få inn teknikker fra posisjoner der folk trodde de var trygge, samtidig som jeg var ganske rask for å være 2 meter og bevegelig.

Du slo jo både toppgrappleren Cacareco i finalen og en av verdens beste grapplere gjennom tidene Roger Gracie i semifinalen. Fortell oss om de to matchene fra ditt perspektiv?

Jeg og Cacareco er vel ganske så strake motsetninger, han dverg med masse muskler, jeg lang slank og kjekk. Vi møttes jo i bronsefinalen i 1999 da jeg tapte på giljotin som var spesialiteten hans, det var etter at jeg hadde gått 25 minutter kamp mot Ricardo Arona og fikk 5-10 min hvile før kampen mot Cacareco. Det var en kjedelig kamp for han Cacareco er veldig passiv og svett og vanskelig å få tak på, finalene i ADCC er 20 min så da det var 0-0 og det var gått 19 minutter var han nødt å gjøre noe. Han prøvde å passere og jeg tok ryggen hans og kvelte han ut etter 19 minutter og 40 sekunder. Det var veldig deilig siden jeg tapte mot han 2 år tidligere.

Roger Gracie er jo veldig lik meg i kroppsform og lengde, det er eneste kamp han har tapt i ADCC tror jeg. Og kampen har forsvunnet fra brasiliansk tv som filmet og ble ikke gitt ut på videoen fra stevnet, merkelig. Jeg husker det som at jeg hadde masse poeng, jeg tok han ned passerte og han tok ryggen hans, han kom tilbake i guard og jeg passerte og tok ryggen igjen, men fikk ikke lov å kvele han da dommeren hele tiden kom og dro bort hendene mine og sa at det ikke var lov å gjøre sånn og sånn osv. Så mot slutten da jeg hadde hatt ryggen hans nesten hele kampen, havnet jeg under i guard, det var da jeg tittet bort på poengene og jeg så at jeg ledet 2-0 så om han klarte å passere på slutten hadde han vunnet 3-2.Men det var kort tid igjen og han klarte ikke passere så da gikk jeg videre.

Når var det du begynte å trene BJJ og MMA og hva var målet ditt når du begynte å trene de sportene?

Jeg begynte å trene bjj og grappling i 1998, MMA rett etter, gikk første MMA-kamp i Finland i 1999. Jeg hadde ingen mål med dette og hadde ikke sett for meg at jeg kunne gjøre det bra i kampsport, men Richard Bohlenius med flere senere, men det var han som klarte å få meg til å tro selv at jeg kunne få til noe.

Hvordan vil du beskrive grappling- og MMA-miljøet i Norge når du begynte?

Grappling og MMA-miljøet i Norge når vi begynte å trene var vel litt mere ekstremt enn nå og mange hadde vel ikke helt vanlige jobber, men det var bra folk man kunne stole på og vi fikk et veldig bra samhold. Vi holdt mye sammen ikke bare på trening, men hele døgnet. Klubben var jo også fritidsklubb på kvelden kan man vel kalle det. Vi hadde sofaer, senger, tv-spill osv. så alt vi trengte hadde vi.

Med erfaring fra både Pride og UFC, hva vil du si er forskjellene og likhetene mellom de to største MMA-organisasjonene gjennom tidene?

Hovedforskjellen mellom UFC og Pride for meg, er at i Pride følte du deg som du var verdt noe, de tok vare på deg og alt var velorganisert. I UFC ble man kommandert rundt og hadde ingen rettigheter da man skriver fra seg dette når man signerer kontrakten, da er det bare å holde kjeft og gjøre som du får beskjed om ellers sparker de deg.

Du fikk jo et uheldig skadeavbrekk i din karriere etter ADCC-seieren. Hva skyldtes det og hvilke erfaringer gjorde du deg?

Jeg fikk skade i foten, stortåa var helt ut av stilling så måtte operere den.De skjærte den av og snudde den rundt og sydde den på plass igjen, pluss at de meislet bort masse brusk som var dannet pga skaden. Jeg fikk da infeksjon i foten og ble veldig dårlig, jeg ble sendt hjem samme dag som jeg opererte og ble lagt inn på Ullevål sykehus etter 3 dager hjemme. Benet mitt var dobbelt så stort, ble lagt på isolat da de ikke visste hva slags bakterier det var.

Jeg fikk beskjed etter 14 dager at om ikke antibiotika begynte å fungere i løpet av dagen så skulle de kappe benet mitt i morgen på grunn av at infeksjonen var på vei å sette seg i skjelettet og da sprer det seg i hele kroppen og man dør. Hadde flaks da antibiotika begynte å fungere i løpet av natten. Dette var i mine beste år, jeg hadde nettopp vunnet ADCC og Pride hadde vært i Oslo for å skrive kontrakt flere ganger og alt var klart, skulle bare ta den lille operasjonen som skulle ta 6-8 uker. Det tok meg først ca 4 måneder på sykehus, så 6 måneder i rullestol så 6 måneder på krykker. Så ett år før jeg kom i gang med trening igjen og så ett år for å komme seg i form igjen. Jeg brukte så mye antibiotika i halvannet år etter operasjonen, så fikk store problemer med magen, fikk aldri tilbake kondisjonen jeg hadde før heller. Litt bittert at dette skjedde på den tiden, midt i mine beste år, for det var veldig hardt å komme tilbake men følte at jeg aldri kom meg opp på den fysiske form og kondisjon jeg hadde før det skjedde.

Midt i din UFC-satsing så forsvant jo din gode venn Tom Gisle Bellika, en godt likt veteran fra grapplingmiljøet, når Berserk forliste. Hvordan vil du si det påvirket deg og hva mener du om alt mediestyret i forbindelse med den saken?

Det var utrolig trist det som skjedde og jeg og Gisle var bestekamerater i mange år, vi hadde dessverre av forskjellige grunner sklidd litt fra hverandre i forkant av det som skjedde. Den saken der er det virkelig noe som skurrer med! De ble jagd fra havn midt i værste stormen og går ned og vi får ikke vite hva som har skjedd etterpå. Det fantes ingen logisk grunn til at de skulle forlate havnen i det været, om de ikke ble presset til det.

Nå har jo utøvere du har trent fra starten av begynt å få “schwung” på proffkarrierene sine. Ole Magnor har jo blitt kontaktet av større organisasjoner og Berat Berisha skal gjøre sin proffdebut etter en flott amatørkarriere. Hva kan du si om de to fighterne og er det noen andre av dine studenter som du vil si noen ord om?

Hehe ja der har du også to veldig ulike utøvere. En hardtarbeidende, pliktoppfyllende en som er ute i allslags vær og legger ned tiden, og en som må trues på trening med et talent folk bare kan drømme om. Det er ingen i Norge jeg unner suksess som Ole Magnor, han har bare jobbet hardt og virkelig gått den harde veien. Noen som har trodd at vi er brødre så litt kjekk må han jo være også. Berat har alle forutsetninger til å få til mye, men ikke alltid like flink å legge in timene som må til. Har naturlig fantastisk balanse å trøkk i hender, eneste som bremser til tider er formen (kondisjon). Men han blir eldre og smartere han også så det kommer vel.

Har trent med mange utøvere i Norge nå, både når jeg har reist rundt og trent, holdt seminar og med landslaget.Ikke så glad I å trekke frem enkeltpersoner men det er jo alltid sånn at man får bedre kjemi med noen.Både pga interesser men også pga stil som kan passe bedre til min stil og da stemmer ting bedre på trening.Har også hendt folk har kontaktet meg før de har kamp og lurt på oppfølging og trening, jeg har alltid hjulpet de som har spurt og ikke tatt betalt for det. Landslaget har også blitt betalt fra egen lomme, både for trenere å crew og utøverne har også betalt selv, så her har man gjort det på gamlemåten og kjempet for fedrelandet med kun ære å vinne. Synd det ikke blitt så mye med landslaget i det siste, men livet tar mange vendinger og det er vanskelig å rekke alt. Henning Svendsen med flere har gjort en utrolig jobb og lagt ned utallige timer med landslaget og for MMA i Norge uten å noen gang tenke på egen vinning, mektig imponert!

Du har jo fått trent med noen av de beste fighterne både i MMA og grappling så som Overeem-brødrene, Sergei Kharitonov med flere. Hva kan du fortelle oss om treningene på legendariske Golden Glory og de andre internasjonale gymmene du har erfaring fra?

Må si at jeg følte meg ikke så stor første gang jeg sto på matta på Golden Glory, kom rett fra et skadeavbrekk så formen var ikke på topp. Vi hadde profftrening på dagtid klokkenl 11, når jeg kom dit var det vanlig med mellom 20-30 proffe tungvektere på trening. Hver dag. Det var en god gjeng, kan nevne noen: Semmy Schilt, Stefan Leko, Chalid Die Faust, Errol Zimmerman, Ruslan Karaev, Alistair Overeem, Sergey Kharitonov osv, osv. pluss at vi hadde stadig besøk fra andre fightere som kom for å trene. Det var hard trening, med sparring hver dag. Hovedsparrings-dagen var onsdag, det var “meat day”, det var alltid hard oppvarming for å ta ut litt energi av oss. Ellers kunne det bli for mye energi på sparring, det var full sparring og man gikk fra trening med hodepine nesten hver dag. Dette er nok ikke så sunt i lengden, men før man blir 40 så tror man at man tåler alt. Så når man bikker 40 så forstår man at man kanskje skulle gjort ting litt annerledes.

Yogaøvelser har jo blitt et av dine kjennetegn på trening. Hva vil du si til unge utøvere om viktigheten av å mestre yoga som en del av profesjonell kampsporttrening?

Haha ja nå har jeg laget min egen yoga da, som jeg har tilpasset min kropp og for kampsport. Men tror dette har hjulpet meg mye, man kan trene det meste samtidig, kondis, styrke, pusteteknikk, bevegelighet, koordinasjon osv. Det er en annen ting som jeg også skulle startet med mye tidligere og det er kjernetrening, da med slynge spesielt. Dette er utrolig bra og kan redde vonde rygger og dårlig holdning. Jeg har som regel kommet tidlig på trening og varmet opp ekstra med øvelser og som regel var jeg også igjen etter trening med tøying og nedvarming.

På tampen av intervjuet, hva vil du si til dine fans og det norske kampsportmiljøet generelt?

Tja det jeg synes er veldig moro er at Norge har kommet seg opp på ett godt nivå i grappling, og det er noe jeg føler jeg har bidratt til. MMA-karrieren min er jeg overhodet ikke fornøyd med, kan komme med en haug med unnskyldninger om skader osv. og veldig lett å sitte nå og være etterpåklok, men den største feilen var vel at det alltid ble for lange avbrekk mellom kamper. Men skadeavbrekk er ikke så lett å unngå. Så hold dere aktive det er det viktigste! Får du ikke konkurrert i MMA f.eks. så bli med på grapplingstevner, boksing og sånt. Ikke gå og klag at du ikke får kamper for det gjør man om man vil nok! Går å lurer på hvem neste nordmann som tar ADCC blir?