Stig-Andre Berge: "Vi hadde klart det"

Endelig fikk Stig-Andre Berge belønning for mange år med dedikasjon og fokus da han sikret Norges bronsemedalje i OL. Nylig mottok han hele tre priser på Idrettsgallaen, og satser nå mot Tokyo-OL om tre og et halvt år.

Stig-Andre Berge sikret Norges første brytemedalje i OL siden 1992 da han vant den meget spennende bronsefinalen over Rovshan Bayramov i Rio, i august i fjor. I dette intervjuet forteller Stig-Andre Berge om det internasjonale gjennombruddet, bronsemedaljen fra Rio-OL og sin begeistring for MMA.

Internasjonalt gjennombrudd og harde prioriteringer

- Jeg ble tidlig tatt ut til å representere Norge i store internasjonale mesterskap, og allerede i en alder av sytten år debuterte jeg i senior EM. Den gangen var det for å få erfaring og det ble mye nesten i de første årene med mesterskap.

Jeg hadde en lei tendens til å tape første kamp og slå antatt bedre motstandere i kamp nummer to. Den gangen var det grupper på tre og vinneren gikk videre. Ofte ble det at alle slo alle og på innbyrdes gikk alltid han jeg tapte mot videre i turnerngen, og endte ofte topp fem i mesterskapene. Jeg hadde ikke rutine nok til å kunne takle presset i den første kampen, og derfor ble det ofte bare nesten.

Det å ta steget opp noen nivå tok lang tid og mye hard jobb. Jeg hadde fokus hver eneste dag og hver eneste økt for å bli bedre på de små tingene som kunne ta meg til OL og til medaljer i mesterskap. 

I 2004 forsøkte jeg å kvalifisere meg til OL. I VM var jeg forholdsvis nær, men på kvalifiseringsturneringene var jeg egentlig ikke i nærheten. Jeg var urutinert og litt dum, gjorde vektpiningen på helt feil måte og tappet meg fullstendig for energi før jeg skulle ut på matta. Jeg måtte omstille hodet og gjøre meg sterkere fysisk og mentalt de neste fire årene. 

Alt annet ble lagt til side og fokuset ble å oppsøke miljøer hjemme og i utlandet som kunne gjøre meg til en bedre bryter. Resultatene kom sakte men sikkert, og i 2007 fikk jeg mitt store internasjonale gjennombrudd med sølvmedalje i EM. Den største opplevelsen ble allikevel da jeg kvalifiserte meg på siste mulighet til OL i Beijing i 2008. Det ble mye blod, svette og tårer disse årene, men ingenting er så stort som å delta i OL, få representere landet sitt med flagget på brystet og være del av en stor norsk tropp.

Jeg er veldig dedikert til det jeg driver med og det er ingen tilfeldigheter i det jeg gjør. Alt er med tanke på å bli en bedre bryter. Alt fra mat, søvn, trening, reiser, ferie, venner og familie er en stor del av det å kunne oppnå mine mål, og alt er med på å kunne legge til rette for det. Det har gjort at jeg har måttet prioritere veldig hardt og til tider isolere meg fra alt og alle. Men jeg føler aldri at jeg ofrer noe for jeg har hatt ett mål - og det er å bli den beste utgaven av det jeg selv kan bli. Med det kommer det mange konsekvenser, og hvis du virkelig vil så er det egentlig ikke et vanskelig valg. 

Bronsemedalje i Rio-OL

- Bronsekampen i OL ble helt lik det vi hadde snakket om før kampen. Vi hadde gjort en veldig god analyse før mesterskapet og game plan ble lagt kort tid før kampen. Vi holdt oss til den og i pausen fikk jeg beskjed om å roe ned tempoet litt slik at jeg fikk den første passiviteten mot meg i andre omgang. I nitti prosent av kampene blir da også den andre passiv i løpet av andre omgang, hvis det ikke blir tekniske poeng. 

Dermed vinner den bryteren som får det siste poenget og dette er en veldig stor sjanse å ta, men man vinner aldri hvis man ikke tør å satse litt. Spesielt ikke i en finalekamp i OL. Jeg tenkte egentlig ikke så mye i de siste minuttene eller sekundene av kampen. Jeg hadde så utrolig fokus på å holde kroppen i gang i seks minutter, være til stede der og da og ikke tenke frem i tid. 

Jeg hadde enormt fokus på arbeidsoppgavene mine, men når dommeren blåste i fløyta etter seks minutter og kampen var over så var det som om livet mitt gikk i revy i hodet mitt. Alt jeg har opplevd og alle timene jeg har trent. Uansett hvor mye slit det har vært så er det ingenting som kan ta fra meg den følelsen, og vi hadde klart det. Ikke bare jeg, men alle som har deltatt på veienhar vært en del av den medaljen.  Det er jeg utrolig stolt over, og stolt over å kunne dele den med alle. 

OL er ikke bare hvert fjerde år, OL er hver dag

- Jeg forbereder meg hver eneste dag i alt jeg gjør og jager etter de få prosentene som jeg kan bli bedre på, og det motiverer meg i hverdagen. Jeg bruker også veldig mange andre utøvere i forskjellige idretter til å motivere meg. Noen ganger trener jeg med dem, og andre ganger studerer jeg dem. Alle har noe å lære meg og enten så er det nye måter å trene på eller så er det hvordan de tenker. 

Når det nærmer seg OL så bruker jeg mye tid på visualisering og være forberedt på alt. Uansett om bussen blir forsinket på vei til hallen eller om rommene ikke er slik jeg trodde så skal ikke noe komme som en overraskelse, og ikke kunne stresse meg. 

Jeg tar heller alt med et smil.

Prisdryss ved Idrettsgallaen

- Idrettsgallaen ble en utrolig fin opplevelse. Jeg fikk en pris fra en jury, en pris fra folket og en pris fra andre utøvere. Det gjør meg stolt og ydmyk at jeg har truffet så mange med medaljen min i Rio, og at de setter pris på meg som utøver. Det som kanskje gjør meg mest glad er at jeg representerer en fantastisk idrett som nå har blitt verdsatt i Norge. Verdsatt på den måten jeg mener den fortjener- for dette er ikke bare mine priser, men hele bryte-Norge sine priser. 

Jeg skal fortsatt være en god ambassadør for idretten min, men også for idretts-Norge. 

Imponert over norske MMA-utøvere

- Jeg elsker MMA og følger mye med på det. Jeg er imponert over en del norske utøvere og hvor langt de har kommet, men jeg tror ikke vi har sett det beste enda. Jeg tror vi får flere opp og flere kommer til å markere seg i den ypperste eliten. Jeg har veldig tro på at vi får flere inn i UFC, og at de kan bli noen av de store navnene der om få år.

Jeg har alltid hatt lyst til å trene MMA, men har enda litt for mye fokus på min egen karriere så jeg er redd jeg skal bli for ivrig og skadet hvis jeg hiver meg med på en økt!

Tidligere så fightet jeg en del med brødrene Rønningen når vi var på turnering eller samling og det var utrolig artig, men vi klarte alltid å holde det på et nivå som ikke ga løse tenner og farlige armlåser!